I vanlig bruk refererer "byråkrati" til en kompleks, spesialiserte organisasjon (spesielt en statlig organisasjon) består av ikke-valgt, høyt kvalifiserte profesjonell administratorer og funksjonærer ansatt på heltid utføre administrative tjenester og aktiviteter. Byråkratisk organisasjoner er delt opp i spesialiserte avdelinger eller departementer, til hver av dem er tildelt ansvaret for å drive et begrenset antall regjeringens mange offisielle mål og retningslinjer, de faller innenfor en enkelt relativt smale funksjonelle domene. Avdelinger eller departementer er inndelt i inndelingene for hver tildelt enda mer spesialiserte ansvar for å utføre ulike deler eller aspekter av avdelingens generelle oppgaver, og disse divisjonene igjen består av flere instanser eller byråer med enda mer minuttbasis spesialiserte funksjoner (og egne underinndelinger). Bureaucratic organisasjoner alltid stole tungt på prinsippet om hierarkiet og rang, som krever en klar, entydig kommandokjeden som "høyere" tjenestemenn overvåke de «lavere» Tjenestemennene, som selvfølgelig veilede egne underordnede administratorer i ulike underavdelinger og sub underinndelinger for organisasjonen. Byråkratisk organisasjoner er vanligvis charcterized av stor vekt på presis og stabil avgrensning av myndighet eller jurisdiksjon blant de ulike linjalinndelingene og blant Tjenestemennene som omfatter dem, som er gjort av krever organisasjonens ansatte å operere strengt i henhold til faste prosedyrer og detaljerte regler for routinize nesten alle beslutninger. Noen av de viktigste av disse regler og prosedyrer som kan angis i lover eller forskrifter vedtatt av høyere "politisk" myndighetene som er bemyndiget til å angi offisielle mål og generelle retningslinjer for organisasjonen, men øverste nivå (og selv middels nivå) byråkrater vanligvis er delegert betydelig skjønnsmessige krefter for å utarbeide egne detaljerte regler og prosedyrer. Fordi insentivstrukturer byråkratisk organisasjoner i stor grad involverer givende streng overholdelse av formelle regler og straffe uautorisert avganger fra standard operasjonsprosedyrer (snarere enn fokusere på measureable individuelle bidrag mot faktisk å oppnå organisasjonens politisk tilordnet mål), slike organisasjoner pleier å stole svært tungt på omfattende skriftlige kilder og standardiserte skjemaer, som tjener primært til å dokumentere at alle beslutninger om "enkeltsaker" ble tatt i samsvar med godkjente retningslinjer og prosedyrer i stedet bare gjenspeiler personlige innstillinger eller skjønn av personlige bureaucrat involvert. Klassiske sosiale vitenskapelig analyse av byråkrati var pioner sosiologen Max Weber i 1922 bok økonomi og samfunn. Weber, som god tysk han var, mente at en permanent, godt utdannet, samvittighetsfull, "non-partisan," prøyssiske-style byråkrati profesjonelt forpliktet til å gjennomføre uansett avgjørelser legitime herskerne i staten kan ankomme var den beste organisasjonsskjema ennå oppdaget for rasjonell og effektiv jakten på kollektiv sosial mål i et moderne samfunn med en spesialisert og komplekse arbeidsdeling. i hans skrifter, Weber viet stor oppmerksomhet til å vise måter som gradvis utviklingen av moderne byråkratisk metoder og verdier hjalp fjerne formidabel hindringene for økonomisk utvikling, sosial fremgang og politisk stabilitet som hadde vært iboende i mye mindre professionalized og systematized praksis å administrasjonsdepartementet i føydale Europa og de fleste andre premodern samfunn. Mens de fleste andre sosiale vitenskapelige studenter byråkrati har anerkjent betydning i byråkratisk organisatoriske teknikker i å skape kraftige, sentralisert nasjonalstater (og andre store organisasjoner som moderne bedrifter bedrifter og fagforeninger) som dominerer i den industrialiserte verden på 1900-tallet, er det rimelig å si at de er generelt betydelig mindre ensidig godkjenne byråkrati enn Weber. Til tross for sine mange fordeler for å håndtere effektivt rutine, tilbakevendende problemer i et ganske stabil og forutsigbar miljø, byråkratisk metoder har også sin mørke side. Ansatt og forfremmet i stor grad basert på pedagogisk legitimasjon og ansiennitet i organisasjonen og beskyttet av sivil personell praksis utformet for å gi en høy grad av jobbsikkerhet, byråkratisk tjenestemenn pleier å være godt isolert fra ansvaret for eksterne konsekvensene av sine beslutninger og handlinger så lenge de oppholder formelt i foreskrevne prosedyrer. Slike sosiologer som Robert K. Merton og Michel Crozier har vist at presset på tjenestemenn overholder fast regler og detaljerte fremgangsmåter, når lagt til smale ansvar for høyt spesialiserte byråer for å forfølge bare noen få av mange målene som regjeringen har satt, ganske regelmessig fører byråkrater å bli defensive, stive og absolutt unresponsive haster individuelle behov og bekymringer av private borgere og utenfor organisasjoner som de kommer inn i profesjonell kontakt. ("Det er ikke min avdeling. jeg kan ikke hjelpe deg. ") Fordi lønn og fremme utsiktene til tjenestemenn arbeider i store byråkrati sjelden avhenger av målbar suksess eller effektivitet av organisasjonen å oppnå sine større mål (som ofte er spesielt vanskelig å måle i offentlige etater og andre non-profit orienterte organisasjoner som mangler en klar "bunnlinjen") og fordi alle avvik fra etablerte rutiner krever alltid tillatelse fra eksterne høyere nivåer av hierarkiet, store byråkratisk organisasjoner har tendens til være meget langsom og tungvint i viktige politiske beslutninger ("overlater" fenomenet) og er spesielt matte-tenkende i å gjenkjenne og svare for konsekvensene av store endringer i økonomiske, sosiale og teknologiske forhold og omstendigheter utenfor selve organisasjonen. Med andre ord, personlige tjenestemenn arbeider under byråkratisk insentivsystemer ofte synes det å være sin egen beste å overholde strengt interne regler og formaliteter i et rituelt mote, oppfører seg som om "riktig prosedyre" var viktigere enn større mål for sine kunder eller publikum at de tilsynelatende laget for å oppnå ("rød tape" fenomenet).