Begrepet Arte Povera ble introdusert av italiensk kunstkritiker og kurator, Germano Celant, i 1967. Hans banebrytende tekster og en rekke viktige utstillinger gitt en kollektive identitet for en rekke unge italienske kunstnere basert i Torino, Milano, Genova og Roma. Arte Povera kom fra innenfor et nettverk urbane kulturell aktivitet i disse byene, som italienske økonomiske mirakel de umiddelbare etterkrigstidens år skjult i et kaos av økonomisk og politisk ustabilitet. Navnet betyr bokstavelig 'dårlig kunst' men ordet fattige her refererer til bevegelsen signatur utforskning av en rekke materialer utover den kvasi dyrebare tradisjonelle de olje maling på lerret, eller bronse eller Utskåret marmor. Arte Povera angir derfor ikke en fattig kunst, men en kunst uten begrensninger, laboratorium situasjon der noen teoretisk grunnlag ble avvist for en full åpenhet mot materialer og prosesser. Ledende kunstnere var Giovanni Anselmo, Alighiero Boetti, Pier Paolo Calzolari, Luciano Fabro, Piero Gilardi, Jannis Kounellis, Mario Merz, Marisa Merz, Giulio Paolini, Pino Pascali, Giuseppe Penone, Michelangelo Pistoletto, Emilio Prini og Gilberto Zorio. Glanstid bevegelsen var fra 1967-1972, men dens innflytelse på senere kunst har vært varig. Kan også sees som italienske bidrag til konseptkunst.