Dette begrepet betegner nå et stilistisk periode i vesteuropeisk kunst og arkitektur, spesielt Frankrike og England, fra tolvte til det sekstende århundre (med geografiske variasjoner i timing). Ordet gotiske refererer spesifikt til den germanske stammen av Nord-Europa, og ble derfra anvendt (første av Giorgio Vasari) til trender i Nord-europeisk kunst og arkitektur, spesielt de store katedraler bygget i Frankrike i det tolvte århundre på St. Denis og Chartres og preget av spisse buer, støtter flyr og ekspansive, høye indre områder og massive skjønt intrikate glassmalerier de gjorde mulig. En "internasjonal gotisk" stil utviklet seg senere i slutten trettende og tidlig fjortende århundre, amalgamating stilretningene i Nord-og Sentral-Europa og Italia, og kjent for sin økt bruk av naturalistiske modellering, undersøkelser av rasjonalisert perspektiv, og en roman rikdom og livaktigheten detalj, ornament og farger i maleriet.