Først formulert i detalj av Kant i det attende århundret, er estetiske dommen en følelse-baserte dom der et objekt er funnet vakre, og at vi har rett til å gjøre slike en dom til tross for tilværelse kan ikke bekrefte det. i hans overbevisning at disse straffedommer er egentlig subjektive (det vil si avledet fra eller basert på emnet følelse), Kant er i tråd med en tidligere tradisjon.

Den mest bemerkelsesverdige eksponenten av denne tradisjonen var Hume, selv om det fortsatt ustadig hvor mye, om noen, av Humes skrifter på dette emnet var kjent for å Kant. Ennå Kant sannsynligvis vet tidligere arbeidet med Francis Hutcheson, arbeide i ånden av Hume selv om mindre overbevisende filosofisk. i senere utviklingen av ideen om en estetisk dom, men denne følelse-baserte subjektivitet har vært mindre viktig enn Kants beskrivelse av hvordan en estetisk dommer deltar i objektet for hans dom.