Den skotske varianten av sen middelalderske to-hånds Langsverd. Det er karakterisert som å ha en cross hilt av fremover-skrånende quillons med firkanten oppsigelser. Det var i bruk fra 1400 til 1600-tallet.

To-hånds claymore var et stort sverd som brukes i sen-middelalderen og tidlig moderne perioder. Det ble brukt i konstant klanen krigføring og grensen kamper med engelsk fra circa 1400 til 1700. Selv om Claymores eksistert så langt tilbake som den skotske uavhengighetskrig de var mindre og få hadde typisk firkanten design (som kan sees på store segl av John Balliol skottenes konge). Det sist kjent slaget der det anses å ha vært brukt i et betydelig antall var slaget ved Killiecrankie i 1689. Det var noe mindre enn andre to-hånds sverd av epoken. De to-hånds claymore synes å være en avlegger av tidlig skotske middelalderske longswords (ligner på Espee de Guerre eller Grete krigen sverdet) som hadde utviklet en særegen stil av en kryss-hilt med fremover-vinklet armer som endte i spatulate swellings.Lobed pommels på tidligere sverd ble inspirert av Viking-stil. Den spatulate swellings ble senere ofte gjort i en firkanten design.

Den gjennomsnittlige claymore løp ca 140 cm (55 in) i lengde, med en 33 cm (13 i) grep, 107 cm (42 in) blad og en vekt av ca 5,5 lb (2,5 kg).

Ganske uniform i stil, sverdet ble satt med en hjulet pommel ofte avkortet av en halvmåneformet mutter og en vakt med rett, forover-skrånende armer som slutter på quatrefoils, og langets kjører ned midten av bladet fra vakten. En annen vanlig stil av to-hånds claymore (selv om mindre kjente i dag) ble "clamshell hilted" claymore. Det hadde en crossguard som besto av to nedadgående buede armer og to store, runde, konkave plater som beskyttet foregrip. Den fikk navnet fordi runde vaktene lignet en åpen musling.