Kull erstattet Cola som prinsipp lokomotiv drivstoff i Storbritannia på innføring av murstein arch og firehole deflektor platen ca 1860. Det ble snart klart at noen varianter av kull var bedre enn andre. Såkalte UK vanskelig steam glohaugen fra Durham, Northumberland og South Wales ble vurdert bedre, med South Wales kull å være best. Disse kull hadde en høy karboninnhold og et flyktig innhold under 14%. Når brent, liten Klink ble dannet og en god flamme ble produsert. Yorkshire kull ble også brukt av noen jernbaner, men det var ikke så høy kvalitet som South Wales. Dårlig kull produserer klinker og tillater ikke gode dyptgående. Kull skjermstørrelsen er også viktig, i de større stykker måtte bli brutt ned til omtrent på størrelse med en manns knyttneve at spredningen av med ild over hele rist. Større stykker ville føre "svarte flekker" fire merke av lavere temperaturer og mindre effektiv forbrenning. Kull brennende lokomotiver ble prøvd av Joseph Beattie i 1854 på London & South Western Railway. Han designet en dobbel brennkammer og forbrenningskammeret dette. Diverse andre enheter ble prøvd de neste årene i et forsøk på å forbedre forbrenning, inkludert bruk, noen ingeniører, med sentralt delt fireboxes utstyrt med en midt fjær bedrer blodsirkulasjonen.