Et område med tykk maling eller tekstur, i et maleri. Første merkbar i venetianske renessanse malerne Titian og Tintoretto, så barokk maleri, for eksempel Rubens. Stadig mer synlig i nittende århundre landskapet, naturalistisk og romantiske maleri. Bruk av impasto ble mer eller mindre obligatorisk i moderne kunst som visningen tok at overflaten av et maleri bør ha sin egen virkelighet stedet for bare å være en jevn vindu i en illusjonistiske verden utenfor. Med dette gikk ideen at teksturen av maling og formen på brushmark kunne selv hjelpe for å befordre følelse, at de er en slags håndskrift, at de kan direkte uttrykke kunstnerens følelser eller svar til emnet. (Se også gestural. ) Et maleri som impasto er en fremtredende funksjon kan også sies å være maleriske. Dette begrepet bærer Implikasjonen at kunstneren er revelling i manipulering av olje maling seg og gjør den fulle bruken sanselige egenskaper. Ideen at kunstneren bør forgrunnen iboende kvaliteter av arbeidet som del av innholdet er sentrale i moderne kunst og er oppsummert i uttrykket sannheten materialer (se også direkte utskjæring).