En plan for å systematisere klassifiseringen av fysisk geografi av havene utviklet av Montgomery sent på 1930-tallet. Han utviklet dette for å overvinne begrensninger han så i tidligere kjernen lag metoden for Wust. i denne metoden variabel egenskaper (f.eks saltholdighet, temperatur, etc.) er undersøkt på overflater av konstant potensielle tetthet langs som det antas at maksimal blande og flyt oppstå. Variasjoner i dybden av slike overflater kan også brukes som et diagnostisk verktøy for å finne Geostrofisk strømninger siden raske endringer i dybden er indikativ av deres tilstedeværelse.

Isopycnal-metoden ble opprinnelig brukt slik at alle tettheter ble beregnet i forhold til havoverflaten, i.e. som enten sigma-t eller sigma-. Dette ble senere endret når det ble funnet at, på grunn av nonlinearity av ligningen for staten for sjøvann, maksimumsverdier kunne eksistere godt over havet nederst - tilsynelatende betegner en hydrostatisk ustabilitet. Problemet ble utbedret ved bruk av potensielle tettheter beregnet i forhold til ulike trykk som var kreves av situasjonen, i.e. sigma-1 for tettheter i forhold til 1000 decibars (db), sigma-2 for 2000 db, etc., en prosedyre som fortsatt følges i dag.