Mellomengelsk er navnet som er gitt av sammenlignende lingvistikk til de ulike formene for det engelske språket som snakkes mellom den normanniske invasjonen i 1066 og midten til slutten 1400-tallet, da Chancery Standard, en form for London-baserte engelsk, begynte å bli utbredt, en prosess hjulpet av innføringen av utskrevne pressen i England ved William Caxton visninger og litt senere ved Richard Pynson. På denne tiden Northumbrian dialekten i Sørøst Skottland var å utvikle til skotsk språk. Språket av England som sagt etter at denne gangen, opptil 1650, er kjent som tidlig moderne engelsk.

i motsetning til gamle English, som i stor grad en tendens til å vedta sent vestsaksiske-skrivefeil konvensjoner i umiddelbar pre-Conquest perioden, middelengelsk som et skriftlig språk viser en rekke ulike former for skrivefeil (og antagelig dialectal). Imidlertid mangfoldet av skjemaer i skriftlig middelengelsk betyr verken større variasjon i talte former for engelsk enn ble funnet i pre-Conquest England, eller en trofast representasjon av moderne snakkende engelsk (skjønt kanskje større gjengivelse til dette enn kan bli funnet i en gammelengelsk tekster). Rather, denne mangfold antyder gradvis slutten av Wessex rolle som et Brennpunkt og trend-setter for skrivefeil aktiviteten, og fremveksten av mer distinkt lokale-skrivefeil stiler og skrevet dialekter, og en generell mønster av overgangen til aktivitet gjennom århundrene som følger, som Northumbria, East Anglia og London smaragd suksessivt så store sentre av litterære produksjon, med sine egne generisk interesser.