Skrivemåten til et språk er settet av symboler (tegnvarianter og diakritiske tegn) brukes til å skrive et språk, i tillegg til settet med regler som beskriver hvordan å skrive disse tegn, inkludert staving, uttale og bokstaver. Begrepet er avledet fra gresk ορθά ortha ("riktig") og γράφειν Grapheine ("å skrive").

Ortografi er forskjellig fra typografi. Ortografi inkluderer skriving systemet et språk. Engelsk, har for eksempel et alfabet 26 bokstaver for både konsonanter og vokaler, men ingen teikn for stress. Imidlertid hver engelsk bokstav kan representere flere lyden, og mange engelske lyder (fonem) kan være skrevet av mer enn en bokstav. Et eksempel på en ortografisk regel beskrive hvordan bokstaver brukes er jeg før e unntatt etter c, en annen er at flertall er skrevet på bokstaven s uansett om det er uttalt som en (s), som katter, eller som en (z), som i hundene. i tillegg bokstavkombinasjoner kalt digraphs, som th, representerer én lyder i engelsk ortografi. Andre språk som bruker det samme alfabetet som engelsk ikke kan bruke de samme digraphs.

En av de mest komplekse skrivemåter er at japanske, som bruker en kombinasjon av flere tusen fonetisk tegnvarianter (kinesisk Hanzi) kalt kanji, to syllabaries kalt katakana og hiragana, og det latinske alfabetet, romaji. Alle ord i japansk kan skrives i enten katakana hiragana, eller rōmaji, og de fleste har også en kanji-skjemaet. Valg av hvilken type skriver du bruker avhenger av flere faktorer, inkludert standard konvensjoner, lesbarhet og stilistiske alternativer. En ortografi kan beskrives som "effektiv" Hvis den har én tegnvariant per tale lyd (fonem) og omvendt, men noen systemer er perfekte.

En ortografi som ikke representerer alle lydene av et språk, slik som italiensk, engelsk og arabisk, kalles "defekt". Både ineffektiv og defekt skrivemåter kan motivere rettskrivingsreformen.