Dette begrepet har to aksepterte betydninger. i historiske kritikk, det refererer til en europeiske intellektuelle og kunstneriske bevegelse av sent 1700-tallet og tidlig 1800-tallet som forsøkte større frihet for personlig uttrykk enn tillatt de strenge reglene for litterære form og logikken i de attende århundre neoclassicists. The Romantics foretrukne emosjonelle og fantasifulle uttrykk til rasjonell analyse. De betraktet enkelt skal være midt i all erfaring og så plasserte ham eller henne i midten av sin kunst. The Romantics mente at den kreative fantasien avslører edlere sannheter-unike følelser og holdninger, enn de som kan bli oppdaget etter logikk eller vitenskapelig undersøkelse. Både naturlige verden og tilstanden i barndommen var viktige kilder for åpenbaringer av "evige sannheter." "Romantikk" også brukes som en generell term for å referere til en type følsomhet i alle perioder i litteraturhistorien, vanligvis ansett for å være i opposisjon til prinsippene i klassisisme. i denne forstand betyr romantikk noen arbeidet eller filosofi som eksotiske eller drømmeaktig figuren sterkt, eller som er viet til individualistisk uttrykk, Self-analyse eller en forfølgelse av en høyere rike kunnskap enn kan bli oppdaget av menneskelig fornuft.

Fremtredende romantikere inkluderer Jean-Jacques Rousseau, William Wordsworth, John Keats, Lord Byron og Johann Wolfgang von Goethe.